Tysk ekspresjonisme

Ekspresjonismen oppstod i et sted mellom 1905-1910 og snart spredte kunstretningen seg til musikken, arkitekturen og filmen.
Det ble en ny retning og periode i filmhistorien som kalles for tysk ekspresjonisme. Stilen fikk sitt gjennombrudd med «Dr. Caligaris Kabinett» i 1919, og hadde sin storhetstid mellom 1919-1924.
Det foregikk lite filmproduksjon på den tiden, da film ble sett på som et vulgært medium, og det tok lengre tid i Tyskland enn andre steder før film ble en akseptert kunstform. Under første verdenskrig ble filmimporten så godt som stoppet. Dette førte til at produksjonsselskapet UFA (Universum Film Aktiegesellschaft) ble dannet. Den tyske filmekspresjonismen ble født i denne tidsperioden ved hjelp av UFA.
Det ble bare produsert omtrent 20 filmer som kan kalles ekspresjonistiske. Til tross for det lille antallet filmer som ble produsert, fikk retningen stor betydning for film i senere tid.

I ekspresjonismen var det viktig å uttrykke sine tanker, følelser, reaksjoner og opplevelser. Kunstnere viste indre følelser og skildret personlige opplevelser og tolkninger av omverdenen. Verden skulle ikke gjenskapes slik den så ut, men slik man oppfattet den. Den teatralske spillestillen og spesielle sminkebruken skulle representere det indre i karakterene. Man skildret menneskers mørke føleleser og historiene dreide seg ofte om galskap, kaotisk storbyliv og mennesker med splittet personlighet. Etterkrigssamfunnet og Tysklands kaotiske tilstand var underliggende, men sentrale temaer i mange filmer.

De tyske stumfilmene fikk et unikt visuelt uttrykk. Man utforsket rommets egenskaper og scenografi var ofte viktigere enn selve historien. Det ble lagt stor vekt på sminke, spillestil, lyssetting og bildekomposisjon. Omgivelsene trengte ikke være realistiske. Skjeve og asymmetriske kulliser ble brukt for å symbolisere disharmoni, og diagonale linjer for å skape et ustabilt uttrykk. Dekorasjonene skulle ikke representere et konkret sted, men en sinnstilstand. Filmene hadde en relativ rolig klipperytme slik at man skulle få mulighet til å utforske det iscenesatte rommet. Filmene hadde enkel redigering og klippeteknikker som shot/reverse-shot ble brukt. Det bevegelige kameraet ble også viktig. Det var viktigere å la enkeltscener få utforme seg enn at handlingen ble framstilt kronologisk.
Et av de største kjennetegnene på den tyske filmekspresjonismen, var bruk av skygger. De var skarpe og mørke, og skulle vise det mørke i hovedpersonene og legge en dyster undertone på filmen. Det var vanlig å få se personens skygge  før man fikk se selve personen. På denne måten fikk man framhevet skurkene ved å tildele de kraftigere og tydeligere skygger.
For å lage slike sterke skygger trengte man utrolig kraftige lyskastere som var vanskelig å oppdrive på den tiden. I «Dr. Caligaris Kabinett» ble derfor en del av skyggene malt direkte på vegger og personer, noe som gav et enda mer dramatisk uttrykk.

Da Hitler kom til makten i Tyskland, emigrerte mange tyske filmskapere til USA, og mange virkemidler fra den tyske ekspresjonismen ble videreført til Hollywood-filmene. Film noir kan sees på som Amerikas svar på ekspresjonismen, og man kan tydelig se at mafiafilmer laget på 50-, 60-tallet har hentet teknikker fra den tyske ekspresjonismen.

Hello world!

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!